En fengslende scene utfolder seg i dette intime kunstverket, som umiddelbart fanger seerens oppmerksomhet mot den unge kvinnen, hvis uttrykksfulle ansikt stråler av nysgjerrighet og et snev av overraskelse. Hun sitter i forgrunnen, med kastanjebrunt hår som faller grasiøst nedover skuldrene, iført en rik drakt som utstråler opulens. Kontrastene mellom lys på hennes lyse hud gir liv til en varm glød som er både innbydende og slående. Idet hun vrir hodet mot vinduet, kan vi nesten føle hjerteslagene hennes når hun ser på hånden som strekker seg utenfor, som holder en konvolutt—kanskje med et kjærlighetsbrev. Denne anticipasjonsfølelsen svever delikat i luften, og binder oss nærmere hennes følelser.

Komposisjonen leker vakkert med dybden, og drar seeren dypere inn i dette private øyeblikket. De myke penselstrøkene gir verket en etereal kvalitet, mens paletten viser en harmonisk blanding av jordtoner med innslag av dekadent rødt som fullt ut fanger den romantiske stemningen. Fragonards mestring av lys skaper en drømmende atmosfære; vi kan nesten høre den milde raslingen av blader utenfor vinduet. I historisk sammenheng gjenspeiler dette verket rococo-stilen fra det 18. århundre, kjent for sin overflod og intime temaer. I dette kunstverket får vi et glimt av kompleksiteten i hoffkjærligheten, og avdekker nyansene som ligger under overflaten av skjønnhet og lengsel.