Scenen utfolder seg i et frodig, vidstrakt landskap der himmelen henger tungt over oss, prydet med tumultuøse skyer som beriker atmosfæren. Et mykt spill av lys bader de gyldne gressene og det glitrende vannet i en nærliggende myr, mens en ensom vei kutter gjennom den frodige vegetasjonen; dens svingete form inviterer betrakteren til å dykke inn i naturens stille dyp. I denne rike gobelinen vandrer en flokk med storfe sakte hjemover, de jordiske tonene deres smelter harmonisk sammen med de grønne og rike brune nyansene i floraen rundt.

Når man observerer komposisjonen, er det en uunngåelig kontrast mellom de mørke skyggene som kastes av de høye palmeliknende trærne og den eteriske gløden fra himmelen. Kunstnerens penselstrøk skaper en følelse av tekstur i gresset og de myke silhuettene av dyrene, som vekker følelsen av en rolig kveld. Dette verket rommer et øyeblikk i tid – kanskje det enkle å ta med storfeet hjem, blir en meditasjon om samspillet mellom natur, viltliv og menneskelig tilstedeværelse, og fremkaller en følelse av fred og en anerkjennelse for det ville landskapets skjønnhet.