Kunstverket presenterer et rolig landskap, et mildt panorama som utfolder seg foran betrakterens øyne. Forgrunnen domineres av en mark med høye, bølgende gress, hvis strøk er gjengitt med et delikat preg av turkis mot en bakgrunn av levende grønne farger. Det fremkaller følelsen av milde briser som hvisker over landet. Kunstneren bruker en palett med myke grønne og blåfarger, som kontrasteres av de mørkere, tettere nyansene av åsene i det fjerne; himmelen, en mild utstrekning av grått, prikket av luftige, hvite skyer.

Komposisjonen er nøye arrangert, med de bølgende åsene som fungerer som en naturlig barriere, men med små bygninger som antyder menneskelig interaksjon. Det er en scene som oppmuntrer til kontemplasjon; et øyeblikksbilde av naturens skjønnhet, gjennomsyret av en subtil melankoli. Hele scenen snakker om stillhet, en verden der man lett kan forsvinne i stillheten i øyeblikket, og det minner oss om at enkelhet kan være vakkert.