Dette kunstverket fanger vakkert essensen av en pittoresk setting med en vindmølle, omkranset av nakne tregrener. Strukturen av vindmøllen, med sine karakteristiske vinger, trekker seerens blikk oppover, og skaper en følelse av lengsel mot himmelen. De svake designene, som nesten minner om vannfarger, smelter sammen elementer av lys og skygge for å fremkalle en følelse av ro. Hver linje, tegnet med intensjon og delikatesse, formidler en atmosfære som virker både melankolsk og fredelig; det er som å høre den myke raslingen av vinden mellom vingene, et typisk moment fra det pastorale livet.

Komposisjonen er slående off-center, og fører til en svingete trapp som inviterer seeren til å stige opp sammen med den, og tilbyr en reise mot det ukjente, kanskje i metaforisk forstand antydende de mange stegene i livet på vei til oppdagelse. Fargepaletten, hovedsakelig bestående av jordnære brune og myke svarte nyanser, vekker en følelse av nostalgi. Gitt at dette stykket ble laget på slutten av 1800-tallet, på en tid da industrialiseringen var i fremvekst, står stillheten som finnes i dette verket i skarp kontrast til de endringene som foregår i verden, og gir et øyeblikk til å stoppe opp og sette pris på skjønnheten i den landsbygdens enkelhet. Denne vindmøllen, som er rotfestet både i naturen og i menneskelig håndverk, symboliserer et harmonisk forhold mellom mennesket og miljøet, og får seeren til å reflektere over sine egne forbindelser med landskapene som har vært vitner til historien.