I dette livaktige portrettet bærer den unge gutten en iøynefallende blå hatt som ser ut til å fange lyset, og reflekterer Vincent van Goghs eksepsjonelle dyktighet i farge og tekstur. Uttrykket hans er kontemplativt; tristheten i hans ceruleanske øyne forteller en historie om et liv levd altfor raskt. Virvelene av levende gule toner i bakgrunnen skaper en nesten eterisk atmosfære som fanger blikket til betrakteren mot de mykere nyansene i guttens ansikt, der varme oransje og grønne farger blander seg vakkert. Kontrasten mellom de varme hudtonene og de kalde fargevalgene i klærne hans intensiverer følelsen, og vekker dybde medfølelse.

Van Goghs teknikk er karakteristisk; han bruker brede, uttrykksfulle penselstrøk til å tilføre verket en dynamisk energi. Dette kunstverket resonnerer med et snev av håp midt i den kontemplative humøret, som om det antyder at selv i stille refleksjonsstunder eksisterer det skjønnhet i livet. Skapt i 1888 under hans tid i Arles, gjenspeiler dette portrettet ikke bare Van Goghs personlige kamper og hans forbindelser til verden rundt ham, men markerer også en overgang mot en mer personlig og følelsesladet stil, og viser kunstnerens voksende mestring over psykologisk dybde.