Dette slående selvportrettet fra 1925 utstråler en stille intensitet og fanger kunstneren i et øyeblikk av dyp refleksjon. Motivet – en middelaldrende mann med blankt hode og kontemplerende blikk – vender seg lett mot betrakteren, med blikket fast og fokusert. Penselstrøkene er flytende, men gjennomtenkte, og blander myke kanter med klare konturer for å skape en nesten taktil tilstedeværelse. Lyset leker over pannen og kinnbena, og fremhever et til tider strengt, men kontrollert uttrykk. Den dempede fargepaletten domineres av jordfarger og gråtoner, med varme okertoner og subtile grønne nyanser som dukker opp i skyggene, og gir maleriet en dempet og intim atmosfære.

Komposisjonen er tett og kontrollert, hvor figuren trer frem mot en mørk, diffus bakgrunn som retter all oppmerksomhet mot ansikt og holdning. Valget av en nesten monokrom bakgrunn forsterker portrettets psykologiske tyngde, og inviterer betrakteren til å reflektere over kunstnerens indre verden. Den myke lysgradering tilfører figuren en skulpturell kvalitet; den formelle, men lett dreide posituren antyder både formalitet og personlig sårbarhet. Verkets opphav i mellomkrigstiden gjenspeiler en tradisjonell portrettstil med en subtil moderne følsomhet – et vitnesbyrd om kunstnerens mestring i å fange karakteren utover det rent ytre.