Verket fanger en eterisk ro; de myke kurvene av den snødekkede landskapene breder ut seg som hviskinger over lerretet. Ved første øyekast kan scenen vekke en følelse av ro, men det ligger en overveldende skjønnhet under overflaten. Et svakt lysende fjell stiger opp i bakgrunnen, toppen kysses av de delikate nyansene av morgenens gryning—en varm rødme mot den rolige fargepaletten av iskalde blå og indigo. Den eteriske samspillet av farger fanger ens oppmerksomhet, nesten som om maleriet puster med den lette flyten av tiden selv.

Den minimalistiske komposisjonen, med bare noen få beskjedne bosetninger som ligger i snøen, frakter oss til en avsidesliggende, rolig hjørne av verden. De stille formene av strukturene smelter sømløst inn i landskapet, og antyder en dyp forbindelse mellom natur og menneskelig bosetting. Verket fanger ikke bare et fysisk rom, men også et øyeblikk av dyp stillhet, som oppmuntrer til refleksjon over skjønnheten og ensomheten som finnes i høydene av Tibet. Roerich inviterer oss til å bli stille observatører, som interagerer med den svinnende dagen i et landskap som både er tidløst og intimt.