I en øm tableau utspiller scenen seg i et koselig interiør dekorert med pastellfarger, som om det gjenspeiler et stille barndomsøyeblikk. Det delikate lysforholdet kaster et mykt skjær over de to barna, og fokuserer vårt blikk på gutten som sitter med et uttrykk av dyp ettertanke. Med store, uttrykksfulle blå øyne som antyder nysgjerrighet eller kanskje angst, har han på seg en enkel, men sjarmerende blå genser - et symbol på uskyld. Mot ham står en jente, som stråler av varme, mens hun involverer ham med sin dukke, som ser ut til å pulsere med liv i hennes myke hender. Hennes hvite kjole er akkompagnert av fine røde sømmer, som fremkaller lekenhet, i kontrast til guttens alvor.

Komposisjonen drar smart nytte av den omgivende galleriet av innrammede kunstverk, og skaper en dialog mellom tradisjonelle og moderne påvirkninger, og gir stykket et kontekst mens den hever romfølelsen. Den rike teksturen av tapetet og det mønstrede stolen forankrer scenen solid i starten av det 20. århundre. Fargevalget - milde kremfarger kontrastert med sterke toner - vekker nostalgi, og fremkaller følelser knyttet til barndomsminner og forholdets kompleksiteter. Det er umulig å ikke føle en subtil spenning i luften; her utfolder en narrativ seg—en historie som går utover lerretet og reflekterer de ofte usagte dynamikkene i vennskap og de følelsesmessige utforskningene som oppstår i de formative årene.