I dette eteriske mesterverket trer essensen av Rouen-katedralen frem fra en tåke, innhyllet i en lett atmosfære. Monets penselstrøk formidler en drømmende kvalitet, mens lag av blått og myke pastellfarger smelter sammen sømløst. Dette stykket inviterer seerne til å utforske den flyktige skjønnheten av lys og skygge, og vekker en følelse av mystikk som fanger sjelen. Den imponerende fasaden av katedralen titter frem gjennom tåken, som om den ønsker å avsløre seg selv, et testament til kunstnerens dype fascinasjon for dette arkitektoniske underverket og dets interaksjoner med naturen.

Monets innovative bruk av farge skaper en myk vask av nyanser, som illustrerer det forbigående øyeblikket som er fanget i tid. Paletten legger seg sterkt i retning av kaldere toner — blått, mykt hvitt og hint av lavendel — som fremmer en følelse av ro, samtidig som den gir scenen en meditativ kvalitet. Gjennom dette verket kan man nesten høre de milde hviskene av vinden eller føle den kjølige berøringen av tåken som omfavner den ikoniske strukturen. Maleriet fremhever ikke bare Monets tekniske dyktighet, men gjenspeiler også bruddet av den impresjonistiske bevegelsen fra realismen, og oppfordrer tilskuerne til å omfavne skjønnheten i tvetydighet og kraften av lys.