En mild ro preger denne scenen, der to figurer går bort fra betrakteren langs en skyggefull sti, omfavnet av høye, slanke trær. Det dempede fargepalettet – sammensatt av nyanser av grønt, grått og rester av lys – fremkaller en stemning av rolig introspeksjon. Van Goghs penselstrøk gir liv til teksturene i løvet og stien; hvert strøk virker bevisst, men likevel fritt, som om det prøver å fange et flyktig øyeblikk i tiden. De to figurene, nesten spøkelsesaktige i sin enkelhet, ser ut til å dele en privat samtale, med avslappede, men tankefulle holdninger. Den ene har på seg en gul frakk, hvis lysstyrke skiller seg ut som en hviskning mot omgivelsenes mørke, mens den andre er kledd i en mørkere nyanse, som gjenspeiler scenens dystre stemning.

Komposisjonen leder betrakterens blikk dypere inn i smugene, flankert av trestammer som danner en slags naturlig bue, nesten med den hensikt å invitere oss inn i dette rolige riket. Van Goghs bruk av perspektiv fører oss ikke bare langs stien, men inviterer oss også til å reflektere over den indre reisen. Dette maleriet, fylt med den emosjonelle resonansen av ensomhet og kameratskap, kan vekke personlige refleksjoner, og kan fremkalle minner fra stille spaserturer med kjære eller rolige ettermiddager tilbrakt ute i naturen. I konteksten av Van Goghs liv, plassert i hans sene kunstneriske utviklingsår, representerer dette stykket en lengsel etter forståelse og tilknytning, og ekko hans kamper og drømmer.