I dette utsøkte stykket sitter en kvinne ikledd en flytende hvit kjole grasiøst på en trestol; blikket hennes er både innbydende og selvreflekterende. Den myke draperingen av antrekket hennes, som minner om klassisk eleganse, tiltrekker seg oppmerksomhet, og lar betrakteren sette pris på det subtile samspillet mellom lys og skygge på stoffet. Hennes lyse hår, stylet i myke krøller, rammer inn de delikate ansiktstrekkene hennes og formidler en følelse av varme og ømhet. I venstre hånd holder hun et stykke stoff, kanskje en påminnelse om morsrollen hennes, mens kroppsspråket hennes gjenklang med en rolig selvsikkerhet. Til høyre for henne er en liten vugge subtilt integrert i scenen, og antyder tilknytningen i familien—kanskje barnet hun cares for ligger inni.

Valget av en myk fargepalett av kunstneren øker den intime atmosfæren, og hviler seg først og fremst på lette hvite, kremer og lyse brune. Disse nyansene gir ikke bare en følelse av ro, men fremhever også renheten og den maternelle nåden til emnet. David sine penselstrøk er levende av tekstur; livligheten av de myke materialene kontrasterer bløtt med de stivere konturene på stolen. Denne kontrasten skaper en harmonisk komposisjon som trekker betrakteren inn i dette intime øyeblikket. Når vi stirrer på dette kunstverket, blir vi minnet om de samfunnsmessige verdiene ved slutten av 1700-tallet, hvor morsrollen ble feiret og kvinner ble sett på som vesener av både styrke og mildhet, som nærer både hjem og hjerte.