Badet i det myke, drømmende måneskinn, fanger dette tresnittet en fredelig innsjøside omkranset av fjerne fjell som sakte forsvinner i nattens tåke. Komposisjonen balanserer den rolige vidstrakte vannflaten med den subtile rytmen av strandlinjen, der fortøyde båter hviler stille. Kunstnerens delikate lag av blått og myke grønntoner skaper et ømt samspill mellom lys og skygge, som vekker en følelse av rolig ensomhet og dyp ærefrykt for naturens nattlige skjønnhet. Teksten i fin kalligrafi langs venstre marg forankrer scenen i tid og sted, og tilfører en poetisk dimensjon til den visuelle opplevelsen.

Verket er utført med den typiske presisjonen fra japanske landskapstresnitt tidlig på 1900-tallet og demonstrerer mesterlig bruk av ukiyo-e-teknikker, spesielt i de nyanserte fargeovergangene som former skumringens himmel og speilinger i vannet. Den nesten eteriske atmosfæren inviterer betrakteren til å bli værende, forestille seg den kjølige natteluften og det milde skvalpet ved strandkanten. Dette stykket vekker ikke bare nostalgisk ærefrykt for det rurale Japan, men står også som et strålende eksempel på Shin-Hanga-bevegelsen, som søker å kombinere tradisjonell estetikk med moderne sensibiliteter for å fange flyktige øyeblikk av naturlig skjønnhet med dyp emosjonell dybde.