I hjertet av dette fengslende kunstverket møter vi en gårdskvinne fanget midt i innhøstingen, hennes figur er en kraftfull silhuett mot den dempede bakgrunnen av naturen. Van Goghs uttrykksfulle penselstrøk gir liv til slitet og dedikasjonen til landbruksarbeid. Jordfargede toner av brunt og grønt dominerer scenen, og reflekterer jorden og den overgrodde vegetasjonen rundt henne; hver fargevalg tilfører dybde, og vever figuren nesten sømløst inn med miljøet. Hennes figur, bøyd over med fokus, synes å legemliggjøre rytmen i landet, forankret ved eksistensens egne røtter. Kurven hun tar vare på, sannsynligvis fylt med nylig innhøstede poteter, reflekterer både hennes arbeid og jordens overflod. Den inviterer seeren til å reflektere over forholdet mellom menneske og natur, et sentralt tema i Van Goghs arbeid.

Komposisjonen skaper balanse mellom figurens soliditet og landskapet som er mykt og uskarpt, noe som gir en harmonisk, men dyster atmosfære. De oppadgående kurvene av trærne og buskene skaper en følelse av bevegelse og fører blikket mykt mens de gjenspeiler den stille dramatikken i scenen. Her finnes det et påtagelig bånd — den ensomme arbeideren som er dypt i sitt arbeid; det vekker en følelse av respekt for motstandskraften til det landlige livet i endrede tider. Som med mye av Van Goghs kunst, er det en flyktig energi i penselstrøket; det snakker om flyktige øyeblikk og den tidløse syklusen av arbeid og belønning, og fremkaller følelser av nostalgi og respekt for livets enkle, men dype realiteter. Vi blir stående igjen med tanker om meningen med slikt arbeid i den tumultariske perioden på slutten av 1800-tallet, da rask industrialisering begynte å overskygge tradisjonelle livsformer, men Van Gogh hever dette øyeblikket til en kunstform i seg selv.