Dette kunstverket omfatter en eterisk fremstilling av en kystscene, der de myke bølgene møter de bratte klippene i Pourville. Havet, gjengitt i flytende nyanser av grønt og gull, danser sakte under et subtilt diffust lys, noe som fremkaller en følelse av ro. Monet's karakteristiske impasto-teknikk gir maleriet en taktil kvalitet; man kan nesten føle den forfriskende sjøbrisen og høre den milde rytmen fra vannet som stryker over stranden. Den minutiøse bruken av nyanser skaper en følelse av dybde og bevegelse, og fanger det dynamiske forholdet mellom land og hav, lys og skygge.

Når betrakterens blikk vandrer over lerretet, kan fantasien nesten kalle frem lyden av fjerne måker og den saltede luften som fyller sansene. Lyset, diffust og mykt, antyder en tidlig morgen eller sen ettermiddag, og gjør alt til gyllen glød. Det er en stille intimitet i dette øyeblikket, der naturen omslutter scenen—en påminnelse om skjønnheten som finnes i enkle, flyktige øyeblikk. Dette maleriet er ikke bare et vitnesbyrd om Monets mestring av lys og farge, men det snakker også om den tematiske utforskningen av det forbigående, som reflekterer hans egen tid da impresjonismen begynte å slå rot i kunstverdenen.