I dette eteriske landskapet vasker mykt lys over den rolige scenen av San Giorgio Maggiore, og fanger en Venezia som føles som en drøm. De myke nyansene av krem, lys blått og hviskende gult smelter sammen, og skaper en beroligende atmosfære. Denne blændende fargesymfonien, hvor solen ser ut til å sveve rett over horisonten, reflekteres mykt på lagunens vann, og skaper bølger av gyllen varme. Den ikoniske klokken og den runde kuppelen til kirken dukker elegant opp fra tåken, nesten som om de er uklare minner fra en kjent fortid; hvert penselstrøk formidler sin egen stille fortelling.

Vannets flyt, malt med delikate strøk som hopper over lerretet, forsterker den eteriske kvaliteten av verket. Monet sin evne til å oversette lys til lerret resonnerer dypt; maleriet ser ut til å være levende, vibrerende med de subtile lydene av vannet som slår mot båtene. Egentlig er det vanskelig å ikke forestille seg den milde gyngingen av en gondol eller hvisket av en mild bris som garantert en gang har strøket over dette stedet. Dette verket står som et vitnesbyrd om den dristige og friske visjonen av impresjonismen; fanger flyktige øyeblikk før de glir bort i eteren.