Scenen utfolder seg foran oss som en drøm om solfylte marker og trærnes myke svingning. Kunstneren fanger et øyeblikk med stille kontemplasjon; en figur står nær en åpen port, en mørk hund ved sine føtter, som om han nøler mellom den indre og den ytre verden. Landskapet er levende med en pulserende, nesten elektrisk energi. Grønt og gult fra gresset og løvet skiller seg ut, i kontrast til himmelens asurblå, prikket med fluffy skyer.

Penselstrøkene danser over lerretet, og gir inntrykk av bevegelse og lys – de høye, slanke trærne til venstre ser ut til å strekke seg mot himmelen. Komposisjonen er enkel, men kraftfull: porten leder øyet inn i dypet av feltet, mot en fjern horisont der lyset glitrer. Man kan nesten føle varmen fra solen og høre vindens hvisken. En følelse av stillhet gjennomsyrer; det er en verden for seg selv, et øyeblikk med stillhet suspendert i tid. Bruken av farge og teknikk fremkaller en følelse av både fred og mystikk, en perfekt syntese av det observerte og det forestilte.