I dette livlige stilleben trekker en stor vase fylt med blomster umiddelbart blikket til betrakteren, og inviterer til en følelse av varme og vitalitet. Blomsterarrangementet er både gledelig og kaotisk, og presenterer en deilig blanding av farger: strålende gult, mykt blått og dyp lilla. Bladene ser ut til å danse, livnet av Van Goghs dynamiske penselstrøk, som fremkaller en håndgripelig energi som fyller rommet med en duft av vår. Den turkise vasen, som stråler, står vakkert i kontrast til den teksturerte, mørke bakgrunnen, noe som fremhever blomsternes livfullhet og kanskje symboliserer kunstnerens personlige kamp for å finne lys midt i stormen.

Komposisjonen er nøye balansert, men virker spontan - et kjennemerke for Van Goghs stil. Den tykke påføringen av maling (impasto-teknikken) tilføyer ikke bare dybde, men inviterer også betrakteren til nesten å føle blomstene. Den blomstrende sammensetningen minner om en hage full av liv; hver blomst ser unik ut, men harmoniserer i et vakkert samtidsverk. Dette stykket kommuniserer ikke bare skjønnhet, men også følelser - et øyeblikk av flyktig skjønnhet som forener det ordinære med det storslåtte. Historisk sett er det forankret i slutten av 1800-tallet, en periode da Van Gogh søkte trøst i naturen, og det innkapsler både kunstnerens turbulente sjel og hans verdsettelse for livets flyktige skjønnhet.