Dette stemningsfulle maleriet fanger en enslig skikkelse — en bondekvinne — som står ved elvebredden, omgitt av et mildt skrånende landskap som synes å puste med trærnes lette sus. Kunstnerens penselstrøk er løse, men målrettede; trærne og vegetasjonen glitrer i en myk uskarphet av grønne og jordfargede toner, som antyder bevegelse og liv. Den slyngete jordstien, belyst av solen, inviterer betrakteren inn i denne rolige, men likevel dynamiske scenen.

Fargepaletten er dypt naturalistisk—subtile okertoner blandes med myke grønntoner og en dempet blå himmel, noe som minner om en fredelig ettermiddag. Den følelsesmessige tonen er stille og ettertenksom, som fremkaller en følelse av landlig ensomhet og harmoni med naturen. I en historisk kontekst reflekterer verket den romantiserte oppfatningen av landlivet på slutten av 1800-tallet, en vennlig gest til moderniteten samtidig som den bevarer den naturlige skjønnheten. Dets kunstneriske betydning ligger i den mesterlige kombinasjonen av impresjonistiske trekk og nøyaktig realisme, som gir liv til et flyktig øyeblikk ved elvebredden.