Innpakket i en dyp sørgesjal, fremkaller figuren en intens følelsesmessig respons; bruken av tykke, uttrykksfulle penselstrøk i grønne og svarte toner skaper en alvorlig atmosfære. Sjalet omgir kvinnen, nesten som om hun er kokongert i sitt triste, og hennes utstrakte hender—som klemmes nervøst—avslører en følelse av sårbarhet. Van Goghs karakteristiske teknikk stråler her; lagene av maling gir en tekstur som nesten inviterer deg til å berøre hennes sorg. Dybden av fargepaletten markerer vekten av følelsene, og trekker seeren inn i en delt opplevelse av tap. En interessant spenning oppstår fra det skjulte ansiktet—det får deg til å tenke over om denne anonymiteten er knyttet til universelle temaer om sorg og fortvilelse, noe som gjør hende både relaterbar og fjern, nesten eterisk.