I dette evocative landskapet er essensen av en rolig ettermiddag fanget med mesterlige penselstrøk. Forgrunnen domineres av den robuste stammen til et tre, hvis frodige grønne løvverk skaper et tak som danser forsiktig i vinden. Under skyggen reflekterer det skimrende blå fra Seinen de myke nyansene av himmelen; en rekke flekkete blå og grønne farger gir en følelse av et rolig øyeblikk ved middagstid. Lyset føles nesten håndgripelig, og belyser de fjerne bygningene langs elven, hvis fasader er en blanding av hvite og myke pastellfarger som hvisker om sommerdager som har vært.

Når man ser dypere inn i komposisjonen, gir samspillet av lys og skygge liv til scenen. Vannflaten til Seinen vibrerer med krusninger, og antyder bevegelsen av små båter som knapt kan sees. Over hodet svulmer himmelen med myke, kjølige skytformer malt i myke toner. Hver fargegrafer antyder lag av følelser, og gjenspeiler kunstnerens invitasjon til å føle harmonien som finnes i naturens omfavnelse—et rolig øyeblikk som inviterer til stille refleksjon midt i det daglige livets mas. Alt i alt legemliggjør stykket ikke bare skjønnheten i landskapet, men også den stille roen til hverdagsøyeblikk som heves til det ekstraordinære.