Dette tekstursterke verket skildrer en gripende scene hvor delikate, nesten skisseaktige penselstrøk skaper en følelse av nærhet og umiddelbarhet. I sentrum står en kvinne kledd i kongelig drakt med en gyllen krone som antyder adel eller hellighet, og hun pleier ømt sårene til en sittende figur. Rundt dem står en gruppe tilskuere malt med brede, uttrykksfulle penselstrøk, som om de er fengslet av øyeblikkets emosjonelle tyngde. Komposisjonen domineres av en kontrast mellom lys og skygge: de opplyste skikkelsene trer fram fra en dyp, mørk bakgrunn og tilfører varme og fokus til medmenneskelighetens handling.

Fargepaletten består av jordfarger og nedtonede nyanser, mens den gule kjolen til den sittende kvinnen og den gyldne kronen tilfører et levende preg som fanger blikket. Atmosfæren balanserer mellom realisme og impresjonisme, og fanger ikke bare de fysiske formene, men også den umiddelbare atmosfæren av helbredelse og godhet. Verket er malt på slutten av 1700-tallet, og gjenspeiler tidens religiøse følsomhet og kunstneriske utforskning, med fokus på en scene av hellig veldedighet. De grove penselstrøkene og den dempede paletten skaper en alvorlig, men likevel håpefull emosjonell innvirkning, og er et stille, men kraftig vitnesbyrd om empati og hengivenhet.