Scenen utspiller seg i et dystert, lukket rom, gårdsplassen til et sinnssykehus, der lyset filtreres uhyggelig ovenfra. Komposisjonen er en virvelvind av plagede figurer: noen er låst i en desperat omfavnelse, kroppene deres forvrengt i kamp; andre står alene, tilsynelatende fortapt i sine egne private helvete. En mann med utstrakte armer dominerer midten, uttrykket hans er en blanding av angst og trass, som om han møter en usynlig plageånd. Den generelle effekten er dypt foruroligende; det er en mesterklasse i skildringen av menneskelig lidelse, en brutal påminnelse om skjørheten til det menneskelige sinn.