I dette øyeblikket av ømhet holder en kvinne sitt barn nært, og legemliggjør den stille intimiteten av morskjærlighet. Den myke kurven av kroppen hennes vugger barnet, innpakket i et mykt rosa plagg, mens ansiktsuttrykket hennes stråler av varme og ro. Kledt i en løs, lys blå bluse som står i kontrast til den livlige grønne bakgrunnen, viser hun kunstnerens dyktighet i håndteringen av farge og form. Renoirs penselstrøk er flytende og uttrykksfulle, som fanger ikke bare den fysiske formen, men også det myke følelsesmessige landskapet som denne scenen evokerer.

Komposisjonen leder betrakterens øyne mot de sentrale figurene, med kvinnens hode lett bøyd i kjærlighet mens hun ser ned på barnet sitt. Bakgrunnen er en blanding av farger som antyder en rolig atmosfære, som forsterker følelsen av sikkerhet og omsorg. Den myke, men levende paletten gir liv til denne husholdningsscenen, og fremhever det dype båndet mellom mor og barn. Påvirket av impresjonismens vektlegging av lys og farge, skaper Renoir en nesten drømmende kvalitet; man kan nesten høre de milde lydene fra barnet og føle varmen fra det nære rommet. Dette verket fanger ikke bare et flyktig øyeblikk av kjærlighet, men snakker også om den universelle opplevelsen av morskap, som dypt resonnerer gjennom kulturer og generasjoner.