I dette intime verket kneler en kvinne, oppslukt av oppgaven sin, og interagerer med naturen på en dyp måte. Scenen utspiller seg mot en bakgrunn av dempede farger; jordnære brune og myke grønntoner dominerer, og omfavner komposisjonen med en følelse av ro og enkelhet. Kvinnen, kledd i beskjedne klær, bøyer seg over en korg, som om hun samler noe verdifullt fra jorden—kanskje små spirer eller avlinger som symboliserer livsopphold og overlevelse. Hennes holdning gjenspeiler forpliktelse og hardt arbeid, og gir et glimt av livet til den rurale klassen.