Dette delikate portrettet fanger den rolige profilen til en ung kvinne, blikket hennes er rolig og ettertenksomt. Kunstneren bruker myke, nesten hviskende penselstrøk og en dempet fargepalett dominert av milde jordfarger og subtile blåtoner, noe som gir verket en stille, kontemplativ stemning. Hennes kastanjebrune hår, delvis dekket av et gjennomsiktig mørkt stoff, rammer inn ansiktet med øm nåde, mens en enkelt turkis øredobb tilfører et fargekontrast som trekker oppmerksomheten mot hennes raffinerte trekk.

Komposisjonen er intim, men tilbakeholden, med tett fokus på hode og skuldre, noe som gjør at betrakteren kan knytte seg dypt til hennes rolige uttrykk og det myke lysspillet på huden hennes. Den historiske konteksten antyder en 1800-tallsfølsomhet, der portretter ikke bare skulle gjengi fysisk likhet, men også fremkalle modellens indre verden. Mediets mykhet – sannsynligvis akvarell eller pastell – forsterker det eteriske preget og får den unge kvinnen til å fremstå nesten som en flyktig visjon av et stille øyeblikk i tiden.