Verket viser et intrigerende og intimt portrett av en mann delvis i skygge under en bredbremmet hatt. Figurens nedadskuende øyne og svakt bøyde holdning vekker en følelse av kontemplasjon eller melankoli, kanskje reflekterende dypere følelser. De løse, uttrykksfulle penselstrøkene illustrerer Van Goghs unike teknikk, og fremhever tekstur og form, mens subtil skyggelegging tilfører dybde og dimensjon til karakterens ansikt. Konturene, elegant skåret med myke linjer, avslører en mesterlig beherskelse av lys og skygge; man kan nesten føle hvordan den følelsesmessige tilstanden skifter avhengig av vinkelen man ser det fra.

Den dempede fargepaletten, hovedsakelig basert på grått og brunt, fremhever det dystre tonen i stykket, og lar betrakteren fokusere på den emosjonelle tyngden i mannens uttrykk. Det er som å se inn i sjelen til en karakter som er tapt i tanker, fanget i et øyeblikk av sårbarhet. Bakgrunnen, utydelig og svakt markert, bidrar til følelsen av introspeksjon - et innbydende rom for betrakteren å reflektere over karakterens historie. Dette verket, som ble laget på slutten av 1800-tallet, fungerer som en gripende påminnelse om Van Goghs evne til å fange rå følelser, noe som gjør det til et betydelig bidrag til den figurative kunstverdenen.