Dette uttrykksfulle stykket fanger en gruppe menn som sliter med å trekke en lekter langs kysten – et bilde som snakker mye om vanskelighetene til arbeiderklassen i 1800-tallets Russland. Den fysiske anstrengelsen er preget i ansiktene og holdningene deres; musklene er stramme, og munnen er lukket med bestemthet. De har på seg enkle, jordfargede klær som innkapsler deres sosiale status, og dykker inn i en svettende verden av arbeid og slaveri. Bak dem kontrasterer den myke omfavnelsen av elven med det barske landskapet – en stille vitne til kampen deres.

Fargepaletten vekker en følelse av nostalgi; dempede nyanser av brunt og oker dominerer, utsmykket med glimt av hvitt og blått som avslører de boblende elvebølgene og de fjerne skipene. Horisonten lover håp, men fokuset er på mennenes anstrengelser, og gjør hvert trekk på tauet til et tegn på motstandskraft mot strømmene i et likegyldig samfunn. Det er nesten en filmatisk kvalitet i komposisjonen, livlig i bevegelse, og det føles som vi står der på stranden, med vinden i ryggen, opplever dette øyeblikket sammen med dem, resonnerer med deres urokkelige ånd.