Portrettet fanger et øyeblikk av rolig eleganse, som omslutter seeren i sjarmen fra en svunnet epoke. Subjektet, kledd i en intrikat detaljert kjole med blonder og volanger, utstråler selvtillit og nåde. Hennes oppreiste holdning, sammen med et mykt blikk, inviterer til en intim forbindelse; man kan nesten høre hviskingen av kjolen hennes mens hun står midt i en drømmende, eterisk bakgrunn av dempede grønne og brune farger, som antyder en hage i skumringen. De myke penselstrøkene skaper en følelse av flyt, som øker den totale romantikken i stykket.

Fargepaletten domineres av milde pastellfarger, i kontrast med de dypere tonene av bakgrunnene, og skaper en følelse av dybde og rikdom. Nyansene av fersken, krem og støvete rosa gir en følelse av varme, mens den mørkere vegetasjonen bak henne fremhever hennes strålende skikkelse. Denne visuelle harmonien fremhever ikke bare statusen til emnet, men vekker også en nostalgisk lengsel i betrakteren - en invitasjon til å vende tilbake til storheten i en tapt verden. De følelsesmessige tonene i portrettet resonnerer dypt, og uttrykker temaer av skjønnhet og raffinement innen kunstnerisk diskurs på slutten av 1800-tallet.