I dette gripende landskapet fanger maleren et stille øyeblikk rett før daggry. En myk tåke dekker forgrunnen, mens lagdelte fjell forsvinner i det fjerne, og skaper en følelse av dybde og vidde. Fargepaletten består hovedsakelig av dempede blå og grønne toner, med mørkere nyanser som forankrer komposisjonen; denne interaksjonen av farger fremkaller en rolig, nesten drømmende atmosfære. Kunstnerens penselstrøk er bevisste, men flytende, noe som gir skyene en følelse av bevegelse, mens fjellenes grunnleggende stabilitet står i kontrast til tåkes flyktige natur.

Når jeg betraktes dette kunstverket, blir jeg imponert over dets evne til å fremkalle både ro og kontemplasjon. Det er som om scenen inviterer meg til å oppleve en begynnelse — en overgang fra natt til dag, fra mørke til lys. Den generelle følelsen er av introspeksjon, noe som oppmuntrer betrakteren til å stoppe opp og reflektere. Gitt den historiske konteksten på tidlig 1900-tall, resonerer dette verket med en bredere kunstnerisk bevegelse som forsøker å utforske åndelige og følelsesmessige forbindelser med naturen, noe som avslører hvorfor dette stykket har en slik betydning i å fange essensen av både landskapet og følelsene.