Maleri inviterer betrakteren til å trå inn i en drømmeaktig verden der fasaden til Rouen-katedralen er omkranset av nyanser av rødt, rosa og violet. Monets penselteknikk forvandler den arkitektoniske storheten til et flytende teppe av farger; det er som om steinene i katedralen er levende, pulserende med vibrerende energi. Man kan nesten høre ekkoet av klokker i det fjerne, som gjenhalles i luften, mens lyset danser over overflaten, og skaper skygger som hvisker historiene fra århundrene.

I dette mesterverket oppnår komposisjonen en harmonisk balanse mellom abstraksjon og representasjon. De fine detaljene i katedralens trekk myknes, og gir plass til en impresjonistisk visjon som fanger den følelsesmessige essensen heller enn en presis likhet. Hver penselstrøk formidler både bevegelse og stillhet, og fremkaller en følelse av undring og respekt. Dette verket er ikke bare en fremstilling av et arkitektonisk sted; det er en dyp uttrykk for en kunstners oppfatning av skjønnhet, som svarer på den historiske betydningen av katedralen mens det inviterer betrakterne til å dyppe seg i dens flyktige glans.