Komposisjonen av dette kunstverket inviterer publikum til å beundre den eteriske skjønnheten av Rouen-katedralen, dens fasade badet i det milde omfavnelsen av sollys. Monet fanger mesterlig de intrikate detaljene i gotisk arkitektur, men fremstillingen fremstår myk og nesten drømmende; penselstrøkene synes å veve lys og skygge inn i et delikat teppe. Lagdelingen av farger skaper en fortryllende glans, som transporterer seerne inn i den livlige atmosfæren i dette øyeblikket. Man kan nesten høre hviskingene av vinden gjennom de historiske buene, og føle varmen fra ettermiddagssolen som varmer steinen.

Monets teknikk med å bruke korte, tykke penselstrøk tillater en dynamisk interaksjon mellom lys og farge; den nyanserte paletten, med myke blå, varme okerfargetoner og svake grønntoner, vekker en rolig følelsesmessig respons. Når seeren betrakter denne scenen, er det umulig å ikke miste seg i kvaliteten ved maleriets atmosfære, som taler om både katedralens holdbarhet og det flyktige vakre av lys. Disse verkene fra Monets arv markerer et vendepunkt i kunsten ved å omfavne modernitet samtidig som de ærer tradisjon og etterlater et varig preg i impresjonismens verden.