Et sart epletre står i full blomst, grenene prydet med myke, hvite blomster som ser ut til å svaie lett i en usynlig bris. Treets vridde stamme og greiner danner en naturlig skulptur mot en rolig bakgrunn av en stille elv og fjerne jorder. Ved vannkanten står to figurer—kanskje en forelder og et barn—i stille samvær, noe som tilfører et varmt menneskelig preg til den fredelige landlige scenen. Komposisjonen balanserer natur og menneskelighet, og fremkaller et fredelig øyeblikk frosset i tid.

Kunstnerens teknikk antyder en impresjonistisk stil, med synlige penselstrøk som glitrer og blander seg i en harmonisk palett av myke grønne, blå og kremhvite toner. Denne tilnærmingen fanger den flyktige kvaliteten til lys og atmosfære, og gir scenen en drømmende mykhet og en følelse av stille ettertanke. Maleriet inviterer betrakteren til å stoppe opp og kjenne vårens friskhet, ettermiddagslysets milde varme og de subtile lydene av naturen som våkner rundt omkring.