I denne stille italienske havnescene blir betrakteren trukket inn i et øyeblikk rett før skumring, hvor himmelen er malt med en fortryllende blanding av blått, gult og grått. Lyset faller mykt på vannet, og skaper en subtil glitring som inviterer til å utforske dybdene. Fiskerne er omhyggelig fremstilt langs den steinete kysten; bevegelsene deres er både dynamiske og flytende, noe som antyder en livlig verden. De trekker nett fra trebåter som flyter lat på det rolige vannet, og fremhever harmonien mellom mennene og det naturlige miljøet. De fjerne bygningene gir en følelse av plass, silhuettene deres mykes opp av morgenens tåke. Det er nesten som om tåken dekker ikke bare landet, men også tiden, og inviterer til refleksjon.

Balansen i komposisjonen er fengslende; de bratte klippene som majestetisk reiser seg på den ene siden, kontrasterer vakkert med den stille bukten på den andre. Samspillet mellom lys og skygge forsterker den følelsesmessige dybden, noe som danner en bro mellom virkelighet og drøm. Dette verket fanger ikke bare et pittoresk øyeblikk, men vekker også nostalgi og lengsel etter enkelheten i arbeidslivet. I sin historiske kontekst, malt på midten av 1700-tallet, reflekterer det den romantiske fascinasjonen med natur og marint liv, et nikk til tidens dype forbindelse med sjøfartskulturen.