Verket presenterer et rolig landskap som innkapsler både stille skjønnhet og en melankolsk stillhet; det fanger et øyeblikk der menneskelig aktivitet og natur veves sammen harmonisk. Forgrunnen er preget av en smal vannvei som renner gjennom scenen, og inviterer betrakteren til å følge dens vei mens den mykt svinger gjennom markene. Når vi ser lenger mot horisonten, oppdager vi figurer i jorden, som tilsynelatende er opptatt med arbeid—kanskje å dyrke eller høste; deres nærvær tilfører en narrativ dybde, som minner oss om arbeidet som gir liv til den omkringliggende natur.

Fargepaletten er en myk, dempet blanding av grønt og brunt, malt med en lett vask som fremkaller følelsen av en overskyet dag. Himilen, vasket i jordeferger, avgir en melankolsk atmosfære som antyder tidens og arbeids flyktige natur. Van Gogh bruker sine karakteristiske penselstrøk for å skape en engasjerende tekstur; hvert strøk hvisker landsbyens sukk, fra kulden i luften til raslingen av blader. Dette verket representerer ikke bare et fysisk landskap, men resonnerer også med de følelsesmessige båndene til landlivet, og fanger et øyeblikk av fredelig sameksistens midt i hverdagens støy.