Dette fengslende verket dykker betrakterne inn i en scene fylt med interessante karakterer og rike følelser. Innstillingen avslører et intimt møte, sannsynligvis mellom de kunstneriske bohemer i Oslo, som antydet av klærne og holdningene til figurene. I bakgrunnen er det en truende tilstedeværelse, hvor mørke vegger står i kontrast med de lysere tonene i forgrunnen, og skaper en følelse av dybde og inviterer betrakteren til å utforske lagene av eksistens innenfor rammen. Bordet, sentralt i komposisjonen, viser en rekke gjenstander, fra en rund fontene til livlige frukter, et symbol på sosialitet og overflod; men det er en spenning som gjenklanger ettersom figurene synes å være fjerne fra hverandre.

Fargepaletten er hovedsakelig varm, med livlige oransje, røde og gule som ikke bare vekker varme, men også fremkaller en følelse av nostalgi. Munchs penselstrøk, dynamiske men bevisste, gir en flyt som trekker betrakteren inn i scenen, mens de uklare uttrykkene på ansiktene kommuniserer et komplekst følelsesmessig landskap som snakker om ensomhet selv midt i selskap. Historisk fanger dette stykket 1920-årene, en periode rik på kulturelle endringer og kunstnerisk utforskning i Norge. Munchs forpliktelse til å fremstille menneskelig følelser kombinert med sosial kommentar sier mye om den bohemske ånden som vokste fram på dette tidspunktet - en tid for frihet, kreativitet og, ærlig talt, uro. Maleriet står som en betydningsfull hyllest til Munchs evne til å veve sammen personlig erfaring og bredere samfunnstema gjennom en overbevisende visuell språk.