I dette fredelige landskapet blir seeren invitert til å vitne om en myk dans av høsttoner i overgang. Gyldne ravfargede blader faller fra de høye trærne, og deres strålende gule farge står i sterk kontrast til de kalde blå nyansene i den vidstrakte elven under. Penselstrøkene, både bevisste og myke, vekker en følelse av nostalgi; de gir scenen en nesten lyrisk kvalitet, som antyder at naturen kan både være noe man ser og noe man føler. Når blikket krysser lerretet, trekkes det mot den pittoreske landsbyen som ligger fredelig ved vannet, hvor beskjedne bygninger står i en enkel rekke av hvite og dempede toner, og smelter sammen med omgivelsene, mens de stolte står i sin enkelhet.

Komposisjonen er mesterlig balansert, med de vertikale linjene av trærne som kontrasterer mot de bølgende åsene og horisonten, som ser ut til å strekke seg uendelig mot det fjerne. Kunstneren bruker en palett rik på jordfarger, med slående fargeklatter som fremkaller essensen av høsten - en sesong av både forfall og skjønnhet. Den følelsesmessige påvirkningen er dyp; man kan nesten høre raslingen av bladene og føle den friske luften, siden scenen kan minne seerne om deres egne forbindelser til naturen eller øyeblikk tilbrakt i rolige omgivelser. Dette kunstverket resonnerer med historisk betydning, ved å inkorporere en stil som feirer skjønnheten i det russiske landskapet, samtidig som det reflekterer personlige intuisjoner og erfaringer som overskrider tid og sted.