Kunstverket transporterer oss til et sted for stille kontemplasjon, en kirkegård som ligger under grenene på gamle trær. Kunstnerens mesterlige bruk av fine linjer og intrikate detaljer skaper en følelse av dybde og tekstur; de varierende tykkelsene på linjene bidrar til dimensjonen og gir scenen liv. Komposisjonen er balansert, med trærne som rammer inn scenen og gravsteinene som leder blikket ut i det fjerne, forsterket av en enkelt figur på stien.

Den monokrome paletten, hovedsakelig i nyanser av svart og hvitt, fremkaller en følelse av nostalgi og tidløshet. Fraværet av farge lar betrakteren fokusere på formene og den emosjonelle effekten av scenen: stedets høytidelighet er påtakelig. Kunstnerens stil har ekko fra tidlige 1900-talls illustrasjoner, med et sjarmerende og lett sentimentalt preg. Dette kunstverket kan sees på som en refleksjon over dødelighet og minne. Tilstedeværelsen av barn som leker, i kontrast, antyder en pågående livssyklus som fortsetter selv i møte med døden.