Dette fredelige landskapet fanger et ømt øyeblikk – en kvinne og et barn som hviler langs en stille skogssti, skygget av de utstrakte grenene til gamle trær med krokete stammer som forteller om tidens gang. Bak dem står en klassisk rotunde, hvis varme, jordnære toner harmonerer med de gyldne høstbladene. Bak den milde skråningen flyter en rolig elv, der en ferge stille krysser, noe som antyder både forbindelse og bevegelse i en ellers stille scene.

Kunstnerens delikate penselstrøk og dempede fargepalett vekker en rolig ettermiddag badet i mykt, naturlig lys; den dempede blå himmelen og de lette skyene forsterker en fredelig atmosfære. Komposisjonen balanserer dyktig natur og menneske – figurene virker som en integrert del av landskapet. Man kan nesten høre bladens rasling og vannets stille plasking, som inviterer til stille refleksjon. Forankret i den historiske landskapstradisjonen, legemliggjør verket en tidløs anerkjennelse av naturens stille skjønnhet og harmoniske sameksistens.