I dette fengslende verket står vindmøllen som en vakt over de stille vannene i kanalen, badet i det myke lyset fra en dag som svinner. Samspillet mellom lys og skygge er mesterskap, og reflekterer nyansene av himmelen og den omkringliggende arkitekturen. Ved å sveise sammen de livlige røde og jordfargede tonene fra bygningene, fremkaller Monet en scene som føles både umiddelbar og tidløs. De løse og livlige penselstrøkene fanger ikke bare den fysiske tilstedeværelsen av vindmøllen, men også essensen av øyeblikket, og vekker en følelse av fred og nostalgi.

Vannet speiler fargene til strukturene, og glitrer med de brennende nyansene av solnedgang. Hver rippling ser ut til å danse med sitt eget liv, og får betrakteren til å føle at de kan gå rett inn i scenen. Dette stykket, skapt under Monets utforskninger av sitt elskede Frankrike, transporterer oss til en verden der det ordinære blir ekstraordinært; vindmøllen, et monument over naturlig skjønnhet, inviterer oss til å reflektere over naturens ro vevd sammen med bylivet. Det er et øyeblikksbilde av et flyktig øyeblikk, men det fanger en evig forbindelse mellom menneskeheten og den naturlige verden.