I dette fortryllende verket, dukker to figurer opp fra den frodige grønnskapen, deres delikate trekk synes nesten eteriske mot bakgrunnen av vinranker og blader. Kvinnen, ikledd en imponerende blå kjole, utstråler en stille eleganse; de intrikate folder i kjolen hennes tar liv, hvert strøk av penselen gir en følelse av bevegelse. Hun har ryggen til, noe som fremhever hennes eleganse og det ømme øyeblikket hun deler med barnet som hviler på skulderen hennes. Barnet, med gyldent hår og uskyldig ansikt, har på seg et lysere antrekk, noe som antyder ungdom og lekfullhet; en kontrast som bringer varme til scenen.

Det som først slår tilskueren, er den dyktige bruken av farger: Millais bruker en rik palett, med de levende blå nyansene av kjolen som står i kontrast til de jordiske tonene av den omkringliggende vegetasjonen. Dette skaper en drømmeaktig kvalitet som vekker en følelse av nostalgi og uskyld. De flekkete grønne og myke brune fargene i omgivelsene tar seeren med inn i en rolig vår, der naturen blomstrer og livet trives; komposisjonen trekker blikket sakte, og inviterer til et øyeblikk av refleksjon. Den følelsesmessige effekten er spredt – en følelse av familiær kjærlighet og beskyttelse, innhyllet i en scenisk omfavnelse som inviterer seerne til å nærme seg en verden der skjønnhet og godhet hersker.