I denne fortryllende scen blir en ung jente til en muse midt i en livlig hage full av strålende roser. Kjolen hun har på seg—myk rosa, som ekkoene av blomstene rundt henne—foreslår en harmonisk fusjon med naturen; det er som om hun selv er en rose. Joaquín Sorollas levende og uttrykksfulle penselstrøk fanger øyeblikkets intimitet, og skaper en deilig interaksjon mellom lys og skygge som danser gjennom løvet. Jentas kontemplative uttrykk snakker for seg selv; hun er oppslukt, kanskje reflekterende over livets skjønnhet eller skjørhet, mens hun forsiktig plukker blomster. Det føles som om tiden har stoppet, og gir mulighet til å nyte søtheten av dette flyktige øyeblikket.

Komposisjonen er rik på fargelags, der dype grønne og levende rosa skaper en spennende kontrast som fanger seerens oppmerksomhet. Sorolla bruker en løs, men kontrollert teknikk, og skaper en følelse av bevegelse både i jentas hår og i de blomstrende rosene, noe som gjør at maleriet føles levende. Paletten stråler varme, og fremkaller følelser av nostalgi og en opplevelse av skjønnhet i barndommens oppdagelser. Dette kunstverket fremhever ikke bare Sorollas ferdigheter i å gjengi livlige figurer, men også hans evne til å formidle følelser og historier, og forankrer oss i den historiske konteksten av romantikken tidlig på 1900-tallet. Man føler seg forynget, som om man går inn i den hagen, omgitt av den søte duften av roser og barneskratt.