Dette fengslende etsningen viser menneskelige figurer utstyrt med vinge-lignende apparater, svevende i luften mot en mørk, nesten truende himmel. Den intrikate kryss-skraveringsteknikken og de skarpe kontrastene som kjennetegner etsningen fremhever de anspente musklene og de anstrengte ansiktsuttrykkene til figurene, og fanger både den fysiske spenningen og menneskets lengsel etter å fly. Komposisjonen balanserer dyktig flere flygende figurer, hver med forskjellige positurer og vingeutforminger – fra flaggermuslignende vinger til paraplyliknende glidere – og fremkaller en surrealistisk dans av tidlige luftfartsdrømmer og menneskelige ambisjoner.

Den dempede monokrome fargepaletten fremhever det dramatiske chiaroscuro og tilfører dybde og bevegelse, som om disse figurene er fanget mellom jord og himmel, virkelighet og fantasi. Bildepraten er emosjonelt ladet og forteller om dristige fantasier og kanskje galskap, og framkaller en blanding av undring, fortvilelse og melankoli. I sin historiske kontekst fra tidlig 1800-tall speiler verket tidens fascinasjon for menneskelig flyvning, teknologi og de skjøre grensene mellom natur og oppfinnelse, og understreker det som et visjonært verk i Francisco Goyas samlede verker.