I dette slående kunstverket blir betrakteren trukket inn i en avstengt gård der rader av fanger deltar i det som ser ut som en dyster treningsrutine. Den strenge settingen fremheves av de høye, trykkende murveggene som nesten omslutter figurene, og gir en påtagelig følelse av isolasjon og innestengthet. Den dempede fargepaletten leses som et spektrum av blå og grønne, og setter en nesten melankolsk tone som understreker alvorligheten i scenen. Vincent van Gogh bruker en dynamisk penselteknikk som vibrerer med energi, men som også er begrenset, noe som gjenspeiler konflikten mellom den menneskelige ånd og begrensningene i det fysiske miljøet.

Hver figur er utrykt med en bemerkelsesverdig følelse av individualitet til tross for enhetligheten i antrekkene deres, noe som gir en gripende kontrast mellom anonymitet og personlig identitet. Leker med lys og skygge på bakken imiterer den indre kampen til disse mennene når de navigerer den harde realiteten av omgivelsene sine; man kan nesten høre ekkoet av trinnene deres som runger i det tomme rommet. Dette kunstverket fremhever ikke bare kunstnerens driv for å fange menneskelige følelser, men inviterer også betrakteren til å reflektere over bredere temaer som frihet og sosial innesperring, og gir rom for en dyp, personlig og universelt resonant interaksjon.