Verket fanger opp en rolig scene av en fredelig kveld, karakterisert av en figur som sitter i forgrunnen - en kvinne kledd i blått med en bredbremmet stråhatt, kroppen hennes er lett vendt bort, som om hun er tapt i tanker. Penselstrøkene er typiske for Munch, med myke, flytende strøk som smelter figuren inn i den rolige bakgrunnen dominert av frodig grønt. Bak henne kan man se et par figurer som deltar i en avslappende aktivitet ved vannet, og skaper en atmosfære av avspenning og ro. Den overordnede komposisjonen er balansert, men likevel dynamisk, med de diagonale linjene av gress som leder øyet mot de fjerne figurene.

Farge spiller en avgjørende rolle i dette stykket, hvor blå og grønne toner dominerer, og fremkaller en følelse av ro. De varme nyansene av kvinnens klær står i myk kontrast til de kaldere tonene i landskapet, noe som trekker oppmerksomheten vår mot den kontemplative posisjonen hennes. Dette fremkaller en blanding av følelser - refleksjon, fred, men også en tone av ensomhet som er i god samsvar med Munchs kunstneriske psykologi. Når vi dykker inn i den historiske konteksten, er det bemerkelsesverdig at dette verket kommer fra en periode der symboler og følelser begynte å spille en viktig rolle i kunsten, og signaliserer en overgang mot modernisme. Munchs evne til å innføre emosjonell dybde i tilsynelatende hverdagslige scener markerer et betydelig skritt i utviklingen av kunstnerisk uttrykk, som fortsatt resonerer med seerne i dag.