I dette gripende verket står en ensom figur mellom høye, mørke trær, hvis stammer strekker seg oppover og kontrasterer med den eteriske glansen av en nattehimmel. Figuren, iført en lys drakt, utstråler en rolig, men likevel urovekkende tilstedeværelse—den synes både å være en del av landskapet og klart atskilt fra det. Bakgrunnen er levende med uttrykksfulle blå, antydninger av gult, og jordnære grønntoner som veves sammen til en atmosfære som er både rolig, men med et lett ubehag, noe som gir en følelse av skumring, når dagen overgir seg til natten. Samspillet av lys og skygge skaper en mystisk kvalitet, som om betrakteren har snublet over et øyeblikk fryst i ettertanke eller en intim møte med naturen.

Når man suger inn nyansene og teksturene, er det en merkbar følelsesmessig resonans; den tonedempede paletten bærer en vekt som snakker om kompleksiteten i menneskelige følelser—lengsel, fred, og muligens litt nostalgi. Munchs evne til å fange landskapet ikke bare som fysisk rom, men også som en følelsesmessig kanal, tillater oss å oppleve essensen av ønsket som strømmer gjennom hans arbeid. Landskapets ånd omslutter figuren, og antyder en dypere forbindelse med naturen, som om de er sammenflettet, ekko av naturens stemme i stillheten av en sommerkveld.