Maleriet fanger et rolig vinterlandskap som er nøye utført av en mester av impresjonismen. Scenen er innhyllet i myke pastellfarger av rosa og blått, som sømløst smelter sammen med den snødekte jorden; den vekker en følelse av stille isolasjon. Gjennom den kalde luften ser det ut til at fine puster danser rundt betrakteren mens den bleke solen skyter opp forsiktig ved horisonten, og kaster sitt milde lys over de frosne åkrene. Monets penselstrøk her er en blanding av korte, flytende strøk; de lever opp landskapet samtidig med at de viser frem den kalde stillheten.

Når blikket ditt beveger seg over lerretet, blir oppmerksomheten din guidet av de fantasifulle konturene av trærne og de fjerne husene, skjult som hemmeligheter i snøen. Hver hus står stille, innhyllet i vinterstillheten, formene er myke, nesten drømmende. Hele komposisjonen snakker om et øyeblikk fryst i tid, hvor kulden av vinteren står i kontrast til en subtil varme som stråler fra himmelen. Det er ikke bare et landskap; det fanger den fredelige, men tross alt harde skjønnheten i en vinterdag, og inviterer betrakterne inn i sin stillhet mens det vekker en nostalgisk lengsel etter krammen til vinteren.