I dette slående portrettet avbilder kunstneren en ung jente med et alvorlig blikk som ser ut til å trenge gjennom lerretet. Håret hennes er mørkt og tett, tydelig delt på midten, og rammer inn brede, uttrykksfulle øyne som fanger oppmerksomheten. Jentas hud gløder i varme okertoner med rødme på kinnene, som står i sterk kontrast til den dype røde kjolen og det grønne sjalet – noe som antyder hennes kulturelle røtter. Perlene rundt halsen og de runde øredobbene gir en jordnær følelse og kobler henne til meksikanske urfolkstradisjoner. Bakgrunnen er en myk, men levende blåfarge, horisontalt delt av en tynn linje, noe som gir en rolig og nesten svevende følelse.

Kunstnerens teknikk kombinerer dristige, flate fargeflater med nøye modulerte skygger i ansiktet, noe som skaper en subtil spenning mellom realisme og stilisert abstraksjon. Komposisjonen er direkte og sentrert, og øker den følelsesmessige intensiteten, samtidig som den inviterer til nær og nesten intim betraktning. Fargepaletten er jordnær men levende, og fremhever naturlig skjønnhet og sterk identitet. Verket har en sterk emosjonell innvirkning; det er både en direkte fremstilling og en dyp symbolsk utforskning av identitet og motstandsdyktighet. Malt på slutten av 1920-tallet, forutsier maleriet den viktige rollen som personlig og urfolksidentitet skulle spille i moderne meksikansk kunst, og står som et vitnesbyrd om kulturell stolthet og kunstnerisk eksperimentering.