Dette stemningsfulle landskapet skildrer en rustikk mølle ved en fossende fjellbekk, plassert i et røft alpint terreng. Kunstneren bruker lys og skygge mesterlig for å skape kontrast mellom det lyse, skummende vannet og den mørke, truende himmelen og de bratte fjellformasjonene. Komposisjonen leder blikket langs den svingete stien og elven, mot de enkle møllebygningene med stråtak, noe som fremkaller en følelse av fredelig ensomhet.

Fargepaletten domineres av naturlige jordfarger – dempede grønne, grå og brune toner – ispedd det hvite fra det fallende vannet, som nesten kan høres. Scenen virker levende og dynamisk til tross for sin stillhet, og inviterer betrakteren til å forestille seg den friske fjelluften og naturens myke lyder. Malt midt på 1800-tallet reflekterer verket den romantiske fascinasjonen for naturens sublime kraft og den rolige verdigheten i landlivet, og viser kunstnerens skarpe observasjonsevne og tekniske dyktighet.