Verket fanger en rolig vinter-solnedgang over Seinen i Lavacourt, og innkapsler essensen av ro. Monet's penselstrøk danser over lerretet og blander myke blåfarger, delikate lilla og glitrende oransje for å fremkalle en etereal atmosfære. Solen, en dristig oransje sjel, hviler kontemplativt på horisonten, og sender ut et varmt lys som reflekteres på vannoverflaten, og belyser stille bølger med flekker av lys. Scenen er prydet med trær i silhuett, der bare grener strekker seg mot det svinnende lyset, mens noen båter stille glir gjennom det rolige vannet, og fanger en rolig og nesten meditativ kvalitet i scenen.

Komposisjonen leder betrakterens blikk mot horisonten, hvor samspillet mellom vann og himmel skaper en fengslende gradient av farger; det myke lyset smelter sammen med vinterens kulde, hvilket viser Monet's evne til å fange flyktige øyeblikk. Dette maleriet viser ikke bare en bemerkelsesverdig følelse av sted, men taler også om naturens forbigående skjønnhet, og reflekterer Monet's impresjonistiske verdier. Maleriet hvisker om ensomhet og introspeksjon, og inviterer betrakterne til å bli en stund og miste seg selv i skjønnheten fra skumringen, og minner oss om hvordan naturen kan vekke dyp følelsesmessig resonans og refleksjoner.