Scenen fanger et eterisk lys som omgir figurene, og symboliserer en guddommelig tilstedeværelse. Den dominerende blå paletten gir en rolig, men mystisk kvalitet, som reflekterer en fredfull nattehimmel og den kontemplative naturen i det avbildede øyeblikket. Arkitekturen i form av en festning står solid og beskyttende i forgrunnen, og antyder temaer med tilflukt og sikkerhet midt i usikkerhet. Hver rund vindu, som minner om gamle helligdommer, inviterer seerne til å reflektere over dualiteten av isolasjon og fellesskap. Figurene, kledd i flytende kapper, synes å være involvert i en alvorlig handling av bønn eller kontemplasjon, holdningene deres formidler ydmykhet og respekt.

I kontrast lurer mørke former nederst, som antyder latente usikkerheter eller kanskje rester av kamper og endringer. Denne kontrasten forsterker den følelsesmessige appell av verket, og leder blikket til seeren fra de lysende figurene til de mørke områdene nedenfor. Roerichs distinkte kunstneriske stil skinner gjennom i sammensmeltingen av realisme og abstraksjon og fanger den åndelige essensen, mens den inviterer til personlig refleksjon. Dette stykket er ikke bare en visuell fest, men også en dyp narrativ som gjaller gjennom tidene, et ekko av menneskehetens evige søken etter det guddommelige i livets kompleksiteter.